Om plansmier, juksesmier og arkitekter

Audun Engh besvarer spørsmål om plansmier:

"Hvordan er arkitektenes innstilling generelt til å jobbe på en slik måte? Det betyr vel at de i større grad enn tidligere må lytte til de ulike brukerstemmene? Mange arkitekter ser på seg selv som kunstnere og vil kanskje ikke ha så mange føringer?"

Auduns svar.

Dine spørsmål går rett til kjernen av problemet med dysfunksjonelle ekspertgrupper i forhold til vår tids krav om borgernes reelle deltakelse i beslutningsprosesser som får stor betydning for både den enkelte og fellesskapet.

Da byråd Grete Horntvedt ønsket plansmie på Majorstua i 2004 uttalte Ellen de Vibe at "våre arkitekter kan ikke godta at noen ser dem over skulderen når de tegner". Det er holdningen i et nøtteskall hos altfor mange arkitekter flasket opp til å tro de er kunstnere som må følge sitt kall og ignorere dumme ønsker fra ufaglærte tilfeldige forbipasserende (innbyggerne). de Vibe måtte tvinges av byrådet til å holde en charette på Majorstua, hvoretter hun prøvde å undergrave den, først ved å (forgjeves) å prøve å nekte næringsforeningen å bruke arkitekten de ønsket (hun visste han sto for andre verdier enn henne), deretter ved å insistere på at plansmia skulle dele seg i to konkurrerende grupper. Dermed ble det flere forslag og hun kunne komme i posisjon til å få siste ord, som vanlig.

Det finnes unntak blant arkitekter, men arkitektskolene fortsetter i altfor stor grad å fungere som initieringsanstalter til en kultbevegelse. Vi har et eget nettverk av arkitekter i inn- og utland med mennesker vi vet har de rette humanistiske og bærekraftige holdningene.

Det er viktig å få inn andre faggrupper som har en annen mer lydhør innstilling og som er opptatt av mennesker, sted og samfunn, ikke arkitektur som objekt og egoutfoldelse. Herunder landskapsarkitekter (ofte gode mennesker!), samfunnsgeografer, planleggere (det er egne høyskolelinjer for det, ofte knyttet til ingeniørutdanning) og sosiologer. Samt selvsagt ha oppegående borgere i sentrale roller.

Vi ser sett eksempler på "plansmier" som i realiteten er noe annet, enten løse åpne idedugnader det ikke kommer noe konkret, omforent og realiserbart ut av, eller seminarer helt dominert av fagekspertise.

de Vibes "Oslo-Charrette" for fjordbyen for fire-fem år siden var i realiteten en invitert arkitektkonkurranse over en uke. Arkitektene fikk beskjed ved oppstarten at de ikke behøvde ta hensyn til innspill fra andre, men heller skulle følge sine egne "visjoner".

Vi som står bak www.plansmier.no er opptatt av å bidra til at plansmier blir reelle demokratiske og inkluderende prosesser som skaper enighet, uansett om det er vi eller andre som arrangerer dem.