ET VARSLET PØBELVELDE

av Torgeir Rebolledo Pedersen

I Dagbladets spalter lørdag 30. 1. slås det endelig fast, av den ikke ukjente, men stadig like selvutnevnte urbanist Erling Fossen, at av alle patetiske innspillere i byplandebatten om Bjørvika til nå, er nylig tilsatt riksantikvar Jørn Holme den mest patetiske av alle.
Og jammen får han ikke profesjonell bistand og, av rektor ved AHO, arkitekt Karl Otto Ellefsen, tett fulgt av byplandirektør og arkitekt Ellen de Vibe. Som begge geberder seg over at plebsen og andre uverdig kverulerende stadig oppfatter det som den høyeste dyd å erklære seg kronisk uenige i alle vedtak. Særlig de forlengst fattede. Ellen de Vibe får plass til å utdype dette, senest i Dagbladet 2. 2:
”Planleggingen har vært en lang og åpen prosess”.
Et utsagn verdig en avmektig byplandirektør, kanskje for å dekke over det faktum at denne prosessen i realiteten har vært en kort og lukket prosess, der de grunnleggende premissene har vært lagt på forhånd.
”Riksantikvaren skal ikke være arkitekt” sukker de Vibe oppgitt. Men hvem skal være arkitekt når planetaten hun leder ikke vil være arkitekt, og hun selv ikke vil være arkitekt? Når hun trives tilsynelatende mye bedre som informasjonsdirektør og PR-talskvinne for Mammon? Ja, hva når ikke arkitektene ikke vil være arkitekter i beste og mest samfunnsgavnlige forstand? Være både ydmyke og kompromissløse premissleverandører og formgivere av byer, tettsteder og bygder, for å få dem til å virke til flertallets beste, og i videste forstand?
Hvem skal være arkitekter da de Vibe? Når ingen i navnet vil være det i gavnet? Når også de gamle radikalere blant oss helst later til å ville tegne makten etter munnen, som de rene tekniske tegnere og administratorer og retorikkmakere for det til en hver tid ”store” og ”toneangivende” i kultur og næring. Hva som ofte (for det store flertalls vedkommende) resulterer i både i ukultur og tæring.
Er det da så underlig at det aspireres og konspireres? Også utover den rent faglige krets? Lykkeligvis også blant flere amatører enn Fossen. Men altså ikke minst blant profesjonelle forvaltere av f.eks. fortiden, som nettopp Jørn Holme.
Er det for mye forlangt at man vil ha med seg fortiden inn i framtiden?
Spør ikke meg, spør heller noen av mine gamle medstudenter fra AHO og daværende NTH, som i dag innehar høyt lønnede og respekterte posisjoner både i det private og det offentlige. Flere av dem selv en gang ledende medlemmer av AKP, ofte så beinharde at det var umulig å spikke en flis av dem i deres noe proklamatoriske credo ”Planlegginga i folkets tjeneste!” selv for dem av oss som talte blant de mest ihuga sympatisører.
Det var da. Den gang det var vi som kverulerte, og både spurte betimelig og sparket betimelig en smule oppover i maktapparatet. I dag sparker mange av disse høyt posisjonerte arkitektene nedover. På dem som kommer og klager når alt liksom er spikret fast fra oven.
Arkitekter som bedre enn andre burde ha skjønt, at de flestes lodd her i livet nettopp er å komme for sent. Ikke minst hvis man ikke selv er en del av det storpolitiske eller økonomiske spill, og at også de folkevalgte, representantene for det institusjonelle demokrati, som regel kommer for sent. Fordi siviløkonomene og finans- og eiendomsmeglerne som regel alltid kommer først.
Når folkevalgte velger å henge seg på disse og deres lobbyister, framfor å låne øre til dem de er valgt av, og når planleggere og arkitekter alt i utgangspunktet allierer seg med investorer og eiendomsutviklere (og andre fellesskapsavviklere) før faen har fått på seg sine sko, da tyr man altså til den usannsynlige frekkhet å unisont brennemerke alle andre som alltid ”kommer for sent”.
Vel vitende at sånn som det er, vil det også forhåpentligvis bli, også i nærmeste prognostiserte anarki, for den som er i stand til å kjøpe seg både møteplass og dagsorden. For så kommer man jo aldri for sent til noe, men man skal selvfølgelig også ha penga igjen for hva man har lagt ut, og vel så det.
Ja, som jevne byborgere forsvarer vi demokratiet, men ikke det som markstikkes av at New Public Management- ideologer fortsetter å hule ut dets representativitet, i den tro alt flyter bedre da. Ja, som byborgere forsvarer vi gjerne det arkitektfaglige, både på detaljplan og på byplannivå, så lenge planarbeidet har som mål å tilfredsstille et bredest mulig lag av dem som berøres av disse planene, og som må utvikles mellom by- og tettstedsbrukere og arkitekter.
Ikke som i Bjørvikas vedkommende, her planleggingen er svinebundet til liten klikk av patrisiske og parvenye investorer, som nå også livnærer seg på å fallby eller å fortære gammel fellesskapseiendom.
Alt tilsynelatende frontet av visjonære hobbyurbanister som Erling Fossen. For alle er samfunnstøtter nå, uten hørbar empati verken for ynge og ubemidlede boligsøkende, eller for eldre beboere og andre ofre for denne strekkodeplanleggingen, folk som føler seg fratatt både forutsigbarhet og overskuelighet mht. sin egen bo-situasjon og i sitt eget nærmiljø.
Som f.eks. beboere i Gamlebyen, de støtter Jørn Holme i hans innsigelser mot Bjørvika- og Bispevikaplanene. Det er så han nesten skjelver av skrekk den gode Erling Fossen, idet han maner fram intet mindre enn et kommende pøbelvelde, hvis folk som Jørn Holme og hans drabanter får fortsette å ture fram.
For Erling Fossen har snudd seg nå, i levende live har han snudd seg, for nå dytter han mest nedover han og. Denne heroiske ridder av det gode byliv og for sivilisasjonen som sådan, mot alskens barbari og pøbelvelde. Fossen burde snarest søke den stillingen Jørn Holme har forlatt, stillingen som overvåkningssjef, han vil sikkert kunne sikre nasjonen bedre enn de fleste, som det bolverk han nå har proklamert seg som, mot enhver subversiv undergravelse av status quo.
Men før han tiltrår som garantist mot det stadig omseggripende pøbelveldet, bør han innrømmes et tilleggskurs i politisk økonomi, det må sies.
Samt også en stund holde seg på armlengdes avstand fra annen urban silkeramp og andre som pynter seg med folkevalgt legitimitet, ved skamløst å applaudere og å bære fram det ene partsinnlegget etter det andre, kamuflert som kulturprosjekter til fellesskapets beste, som får dem båret på sølvbrett fram, av servilt smilende arkitekter, akkompagnert av tilårskomne operaer med lang kjoler og høye sopraner. Såpass bør Fossen unne seg, en stund i en tenkeboks i ro og fred, før han tar fatt. Ellers er jeg stygt redd for at han kommer til å ta feil pøbel.