http://www.allgronn.org/agderposten-20.02.pdf
Noen tenker andre veien....
http://www.allgronn.org/agderposten-sandberg.pdf
http://www.allgronn.org/agderposten-hofvind.pdf
Tilsvar på angrepet på plansmier av Audun Engh
http://www.allgronn.org/agderposten-engh.pdf
Saturday, February 20, 2010
Tuesday, February 9, 2010
Høringsuttalelse fra Barbu Vel i Arendal: Barbu Brygge må vike for fellesskapets interesser!
Barbu Brygges ønske om å bygge blokker i Barbubukt er ikke til fellesskapets beste og må vike for mer overordnede hensyn. I høringssvaret til reguleringsforslaget redegjør Barbu Vel for hvorfor dette er riktig. Det er spesielt seks forhold som trekkes fram:
· Viktige forutsetninger er endret og nye handlingsrom åpner seg
· Forslaget går på tvers av folkeviljen og er lite fremtidsrettet
· Prosessen framstår som en farse og administrasjonen villeder
· Forslaget er i konflikt med nasjonale og kommunale retningslinjer
· Siktanalysen er mangelfull
· Barbubukt må ses i et mer helhetlig perspektiv
Viktige forutsetninger er endret
Bare i løpet av siste halvår har viktige forutsetninger blitt endret. Det er derfor lov å tenke nytt og mer helhetlig til kommunens beste. Den første endringen fant sted høsten 2009 da bystyret åpnet for bygging av flere boliger på Tollbodkaia. I tillegg er prosjektet på Fluet med 100 nye boliger nærmere en realisering. Samtidig vet vi at det er prosjekterte leiligheter som ikke er realisert (Karl S. Hanssen), og at det stadig er leiligheter til salgs i Arenakomplekset. Disse ”andre” prosjektene ivaretar ønsket om sentrumsnære boliger langs transportaksen ønsket av kommunen, men uten å ødelegge for kulturminner og uten å måtte bygge nye boliger i rød sone - slik blokkforslaget til Barbu Brygge vil innebære.
Argumentene om at enda flere sentrumsnære boliger vil gi enda billigere boliger, og således kan ses på som sosial boligbygging, faller på sin egen urimelighet. Muligens vil boligprisene i Arendal kommune falle på grunn av at boligtilbudet blir for stort (markedet blir mettet), men prisfallet vil i så fall gå utover de mer perifere boområdene i Arendal – ikke de sentrumsnære. I Barbu vil prisene ligge på et nivå som ikke kan betegnes som ”sosiale”. De eneste som tjener på mange leiligheter i Barbu er utbygger, mens innbyggere i ”utkanten” av Arendal vil oppleve at de får mindre igjen for sine eiendommer. Dette er ikke sosial boligbygging og går på tvers av idégrunnlaget bak kommunesammenslåingen – nemlig helhetlig tenking som gir rom for vekst og velstand i alle de fem kommunene som slo seg sammen - ikke bare ”gamle” Arendal.
En annen ny faktor er prosjektidéen til Peder Syrdalen som ble presentert like før jul. Ideen om svømmehall, badeland og hotell ble godt mottatt av interessegruppene som har engasjert seg mest for park i Barbu, med det forbehold at boligblokker i Barbubukt ikke realiseres. Det er ingen tvil om at forslaget til Syrdalen ivaretar langt flere allmennyttige interesser enn forslaget til Barbu Brygge gjør. Et badeanlegg vil i langt større grad trekke folk til sentrum mens 80 leiligheter for velstående personer i Barbubukt vil bidra til å privatisere området. Forslaget til Syrdalen vil i et vitalisering-av-sentrum-perspektiv langt overgå forslaget fra Barbu Brygge. Et siste poeng, men ikke mindre viktig, er at Syrdalens forslag rett og slett er mer i tråd med hva folk i Arendal ønsker.
Barbu Vel støtter Syrdalens forslag betinget av at badelandskonseptet kan kombineres med en park og tar hensyn til den verneverdige bebyggelsen i Barbu. Vår støtte er også betinget av at det ikke bygges blokker i Barbubukt. Realiserer man begge prosjekter vil strandstedet Barbu totalt miste sin visuelle kontakt med byens hovedgate, nemlig Byfjorden.
Barbu Brygges forslag går på tvers av folkeviljen og er lite fremtidsrettet
Å vedta det foreliggende forslaget er det samme som å trosse folkeflertallet. Knapt noen sak har engasjert så mange over så lang tid i Arendal. Barbusaken handler ikke bare om Barbu, men om Arendals identitet. I tillegg tar stadig flere til orde for grøntområder i Barbu, eksempelvis Ungdommens bystyre og barnas representant i Arendal. Det skal også legges til at kommunens estetikkutvalg er svært kritiske til Barbu Brygges blokkforslag.
Når vi sier at blokkforslaget ikke er fremtidsrettet mener vi at det har et kortsiktig perspektiv. Vedtas forslaget nå er det kun for å bevise at enkelte politikere i det sittende bystyre er handlekraftige. Hva de får til er tydeligvis mindre viktig. Blokkene som er foreslått er ikke signalbygg. I beste fall kan de beskrives som karakterløse, men de vil ikke stå for tidens dom. Blokkene vil dessuten ødelegge strandstedet Barbu hvor kontakten med sjøen har vært det bærende elementet. Bygges blokkene vil de bli stående som skammens mur og bli flere generasjoners vitne om skjulte agendaer, manglende lokaldemokrati, historieløshet og manglende visjoner i det sittende bystyret.
Prosessen framstår som en farse
Byutvikler Erling Okkenhaugs analyse av planarbeidet i Arendal samsvarer bra med hvordan styret i Barbu Vel har opplevd Barbusaken: Planene er utformet på bakrommet mellom politikere, forvaltning og utbygger, uten noen form for åpne demokratiske prosesser. Helt siden ”noen” ble enige om forutsetningene for arkitektskonkurransen i 2006 og fram til i dag har prosessen vært preget av forutbestemthet. Gang på gang er de viktigste premissene lagt i det ”lukkede rom”, mens senere høringsrunder framstår som spill for galleriet.
Barbu Vel representerer om lag 90 betalende husstander og skal i følge loven være meningsberettiget i forhold til vesentlige inngrep i vårt nærmiljø. Likevel opplever vi at administrasjonen i Arendal kommune har vist liten vilje til å inkludere problemstillingene vi har vært opptatt av i saksfremlegget til politisk behandling. Samarbeidstonen kunne ha vært langt bedre dersom administrasjonen hadde vært noe mer lydhør og mindre arrogant i forhold til velforeninger, historielag og andre organisasjoner. Barbusaken er et skrekkens eksempel på hvordan saklige argumenter og innspill ikke når fram - fordi man allerede har bestemt seg. At Arendal Arbeiderparti låser sine bystyremedlemmer – endog før høringsfristen er ute – er enda et kroneksempel på hvor galt det kan gå.
Administrasjonen villeder
Det har etter hvert blitt en ”sannhet” at bystyret har vedtatt at Barbubukt skal nyttes til boligformål med en høy utnyttelsesgrad og et urbant preg. Slik fremstilles det av kommunens administrasjon, av utbyggerne, av byens redaktører og av blokktilhengere. Barbu Vel vil gjerne se dokumentasjonen på at et slikt vedtak fra bystyret foreligger! Vi kjenner til at ovennevnte føringer ble gitt i bystyrets retningslinjer til arkitektkonkurransen i 2006, men vi kjenner ikke til at disse føringene er tatt inn i noen planbestemmelser.
Riktignok lå nevnte føringer i forslaget til Kommunedelplan for Barbu slik det ble lagt fram av administrasjonen. Men under bystyrebehandlingen var det nettopp disse føringene som ble et stridstema. Bystyret valgte derfor å endre forslaget og tok ut bestemmelsene om volum og høyder, samt endret arealbestemmelsen til å inkludere begrepet allmennyttig friområde (les: park). Slik sett vedtok bystyret nye føringer i plandokumentet – nemlig at Barbubukt kan brukes til mange ulike formål, herunder park, hvor verken volum eller høyder er definert. Det er verdt å merke seg at bystyret ikke gjorde tilsvarende endringer i forhold til de andre områdene som kommunedelplanen omfatter. Det er også verdt å merke seg at da Barbu Brygges forslag til reguleringsplan ble behandlet i bystyret i 2008, var det igjen stor motstand til volumet og høydene i bystyret – men det var også motstand til det urbane preget. Ved flere anledninger etter arkitektkonkurransen i 2006 har således bystyret gitt nye føringer om hva de ønsker og ikke ønsker i Barbubukt!
Barbu Vel beklager sterkt at administrasjonen fortsetter å omtale arealdelen i Barbubukt på samme vis som de gjorde før bystyrebehandlingen i 2007 uten hensyn til behandlingen i bystyret og endringene som ble gjort i kommunedelplanens arealbestemmelser pkt 4.6, og uten hensyn til nye føringer som kom til uttrykk i bystyret i 2008. At administrasjonen fortsetter å legge fram saken som om rammebetingelsene er klare og foranket i planvedtak er villedende og gir en ubalansert fremstilling av saken.
Forslaget er i konflikt med vedtatte retningslinjer
I Barbu Vels høringssvar peker vi på flere nasjonale og kommunale retningslinjer som Barbu Brygges forslag kommer i konflikt med. For det første opplever ikke Arendal et så sterkt press på boligmarkedet at det tilsier at det er nødvendig å fravike nasjonale retningslinjer vedrørende boligbygging. Retningslinjene (T-1442) sier at man ikke skal bygge boliger i særlig støybelastede områder (rød sone). Om lag halvparten av bygningsmassen til Barbu Brygge er lagt i rød sone – en sone som anses som helsefarlig.
For det andre har Arendal bystyre vedtatt i 2006 at:
”Det skal vises særlig aktsomhet ved bygge- eller anleggstiltak i tilknytning til eller i nærheten av kulturminner. Nye tiltak skal inngå som en del av helheten, eller plasseres slik at verneverdige objekter får tilstrekkelig rom rundt seg” (Estetiske retningslinjer for plan- og byggesaksbehandling i Arendal, punkt 6, side 30)
Aktsomhet i forhold til at kulturminner må ha tilstrekkelig rom rundt seg har også fått en mer framtredende plass i den nye plan- og bygningsloven, jf innføringen av begrepet hensynssoner. Hensynssoner skal sikre at kulturminner fortsatt er synlige i landskapet. På dette området har Arendal kommune vært forut for sin tid da de vedtok sine estetiske retningslinjer. Målet må nå være at Arendal kommune etterlever sine egne retningslinjer. At strandstedet Barbu er et kulturminne og at Barbubukt er en del av nærområdet er det ingen tvil om. At Barbu Brygges blokker vil stjele rommet til et av Arendals mest synlige kulturminner, er det heller ikke tvil om. Skal bystyret etterleve retningslinjene de selv vedtok i 2006, må de si nei til foreliggende blokkforslag. Er bystyret i det minste i tvil om dette, bør de påse at forslagsstiller oppfyller kravet om siktanalyser.
Utbygging i Barbu må ses i et mer helhetlig perspektiv
Den massive motstanden som Barbu Brygges forslag møter blant folk er ikke bare knyttet til utformingen (estetikken), raseringen av kulturminner og Arendals identitet, samt den udemokratiske prosessen, men også til manglende helhetstenking. Barbu Vel mener at man bør ferdigstille arbeidet med revisjonen av den nye kommuneplanen før man vedtar en privat reguleringsplan for Barbubukt. Forslaget til ny kommuneplan skal ut til høring i april og sluttbehandles i oktober i år. Når planprosessene ligger så tett på i tid, bør Arendal kommune ta seg tid til å vente til ny kommuneplan er behandlet. Vi er kjent med at det er gitt flere innspill til kommuneplanarbeidet som berører Barbubukt og som er nyttige bidrag til en mer helhetlig politikk.
Mange spør seg hvorfor interessene til en privat utbygger skal gå foran interessene til fellesskapet. Barbusaken kom svært uheldig ut fra starten da premissene for arkitektkonkurransen ble lagt. Det er nå på tide at denne saken får en ny start hvor man vektlegger en åpen og inkluderende prosess. Bystyret vil vise langt mer handlekraft ved å starte prosessen på nytt, enn å trumfe gjennom en plan som fellesskapet verken er tjent med eller ønsker.
· Viktige forutsetninger er endret og nye handlingsrom åpner seg
· Forslaget går på tvers av folkeviljen og er lite fremtidsrettet
· Prosessen framstår som en farse og administrasjonen villeder
· Forslaget er i konflikt med nasjonale og kommunale retningslinjer
· Siktanalysen er mangelfull
· Barbubukt må ses i et mer helhetlig perspektiv
Viktige forutsetninger er endret
Bare i løpet av siste halvår har viktige forutsetninger blitt endret. Det er derfor lov å tenke nytt og mer helhetlig til kommunens beste. Den første endringen fant sted høsten 2009 da bystyret åpnet for bygging av flere boliger på Tollbodkaia. I tillegg er prosjektet på Fluet med 100 nye boliger nærmere en realisering. Samtidig vet vi at det er prosjekterte leiligheter som ikke er realisert (Karl S. Hanssen), og at det stadig er leiligheter til salgs i Arenakomplekset. Disse ”andre” prosjektene ivaretar ønsket om sentrumsnære boliger langs transportaksen ønsket av kommunen, men uten å ødelegge for kulturminner og uten å måtte bygge nye boliger i rød sone - slik blokkforslaget til Barbu Brygge vil innebære.
Argumentene om at enda flere sentrumsnære boliger vil gi enda billigere boliger, og således kan ses på som sosial boligbygging, faller på sin egen urimelighet. Muligens vil boligprisene i Arendal kommune falle på grunn av at boligtilbudet blir for stort (markedet blir mettet), men prisfallet vil i så fall gå utover de mer perifere boområdene i Arendal – ikke de sentrumsnære. I Barbu vil prisene ligge på et nivå som ikke kan betegnes som ”sosiale”. De eneste som tjener på mange leiligheter i Barbu er utbygger, mens innbyggere i ”utkanten” av Arendal vil oppleve at de får mindre igjen for sine eiendommer. Dette er ikke sosial boligbygging og går på tvers av idégrunnlaget bak kommunesammenslåingen – nemlig helhetlig tenking som gir rom for vekst og velstand i alle de fem kommunene som slo seg sammen - ikke bare ”gamle” Arendal.
En annen ny faktor er prosjektidéen til Peder Syrdalen som ble presentert like før jul. Ideen om svømmehall, badeland og hotell ble godt mottatt av interessegruppene som har engasjert seg mest for park i Barbu, med det forbehold at boligblokker i Barbubukt ikke realiseres. Det er ingen tvil om at forslaget til Syrdalen ivaretar langt flere allmennyttige interesser enn forslaget til Barbu Brygge gjør. Et badeanlegg vil i langt større grad trekke folk til sentrum mens 80 leiligheter for velstående personer i Barbubukt vil bidra til å privatisere området. Forslaget til Syrdalen vil i et vitalisering-av-sentrum-perspektiv langt overgå forslaget fra Barbu Brygge. Et siste poeng, men ikke mindre viktig, er at Syrdalens forslag rett og slett er mer i tråd med hva folk i Arendal ønsker.
Barbu Vel støtter Syrdalens forslag betinget av at badelandskonseptet kan kombineres med en park og tar hensyn til den verneverdige bebyggelsen i Barbu. Vår støtte er også betinget av at det ikke bygges blokker i Barbubukt. Realiserer man begge prosjekter vil strandstedet Barbu totalt miste sin visuelle kontakt med byens hovedgate, nemlig Byfjorden.
Barbu Brygges forslag går på tvers av folkeviljen og er lite fremtidsrettet
Å vedta det foreliggende forslaget er det samme som å trosse folkeflertallet. Knapt noen sak har engasjert så mange over så lang tid i Arendal. Barbusaken handler ikke bare om Barbu, men om Arendals identitet. I tillegg tar stadig flere til orde for grøntområder i Barbu, eksempelvis Ungdommens bystyre og barnas representant i Arendal. Det skal også legges til at kommunens estetikkutvalg er svært kritiske til Barbu Brygges blokkforslag.
Når vi sier at blokkforslaget ikke er fremtidsrettet mener vi at det har et kortsiktig perspektiv. Vedtas forslaget nå er det kun for å bevise at enkelte politikere i det sittende bystyre er handlekraftige. Hva de får til er tydeligvis mindre viktig. Blokkene som er foreslått er ikke signalbygg. I beste fall kan de beskrives som karakterløse, men de vil ikke stå for tidens dom. Blokkene vil dessuten ødelegge strandstedet Barbu hvor kontakten med sjøen har vært det bærende elementet. Bygges blokkene vil de bli stående som skammens mur og bli flere generasjoners vitne om skjulte agendaer, manglende lokaldemokrati, historieløshet og manglende visjoner i det sittende bystyret.
Prosessen framstår som en farse
Byutvikler Erling Okkenhaugs analyse av planarbeidet i Arendal samsvarer bra med hvordan styret i Barbu Vel har opplevd Barbusaken: Planene er utformet på bakrommet mellom politikere, forvaltning og utbygger, uten noen form for åpne demokratiske prosesser. Helt siden ”noen” ble enige om forutsetningene for arkitektskonkurransen i 2006 og fram til i dag har prosessen vært preget av forutbestemthet. Gang på gang er de viktigste premissene lagt i det ”lukkede rom”, mens senere høringsrunder framstår som spill for galleriet.
Barbu Vel representerer om lag 90 betalende husstander og skal i følge loven være meningsberettiget i forhold til vesentlige inngrep i vårt nærmiljø. Likevel opplever vi at administrasjonen i Arendal kommune har vist liten vilje til å inkludere problemstillingene vi har vært opptatt av i saksfremlegget til politisk behandling. Samarbeidstonen kunne ha vært langt bedre dersom administrasjonen hadde vært noe mer lydhør og mindre arrogant i forhold til velforeninger, historielag og andre organisasjoner. Barbusaken er et skrekkens eksempel på hvordan saklige argumenter og innspill ikke når fram - fordi man allerede har bestemt seg. At Arendal Arbeiderparti låser sine bystyremedlemmer – endog før høringsfristen er ute – er enda et kroneksempel på hvor galt det kan gå.
Administrasjonen villeder
Det har etter hvert blitt en ”sannhet” at bystyret har vedtatt at Barbubukt skal nyttes til boligformål med en høy utnyttelsesgrad og et urbant preg. Slik fremstilles det av kommunens administrasjon, av utbyggerne, av byens redaktører og av blokktilhengere. Barbu Vel vil gjerne se dokumentasjonen på at et slikt vedtak fra bystyret foreligger! Vi kjenner til at ovennevnte føringer ble gitt i bystyrets retningslinjer til arkitektkonkurransen i 2006, men vi kjenner ikke til at disse føringene er tatt inn i noen planbestemmelser.
Riktignok lå nevnte føringer i forslaget til Kommunedelplan for Barbu slik det ble lagt fram av administrasjonen. Men under bystyrebehandlingen var det nettopp disse føringene som ble et stridstema. Bystyret valgte derfor å endre forslaget og tok ut bestemmelsene om volum og høyder, samt endret arealbestemmelsen til å inkludere begrepet allmennyttig friområde (les: park). Slik sett vedtok bystyret nye føringer i plandokumentet – nemlig at Barbubukt kan brukes til mange ulike formål, herunder park, hvor verken volum eller høyder er definert. Det er verdt å merke seg at bystyret ikke gjorde tilsvarende endringer i forhold til de andre områdene som kommunedelplanen omfatter. Det er også verdt å merke seg at da Barbu Brygges forslag til reguleringsplan ble behandlet i bystyret i 2008, var det igjen stor motstand til volumet og høydene i bystyret – men det var også motstand til det urbane preget. Ved flere anledninger etter arkitektkonkurransen i 2006 har således bystyret gitt nye føringer om hva de ønsker og ikke ønsker i Barbubukt!
Barbu Vel beklager sterkt at administrasjonen fortsetter å omtale arealdelen i Barbubukt på samme vis som de gjorde før bystyrebehandlingen i 2007 uten hensyn til behandlingen i bystyret og endringene som ble gjort i kommunedelplanens arealbestemmelser pkt 4.6, og uten hensyn til nye føringer som kom til uttrykk i bystyret i 2008. At administrasjonen fortsetter å legge fram saken som om rammebetingelsene er klare og foranket i planvedtak er villedende og gir en ubalansert fremstilling av saken.
Forslaget er i konflikt med vedtatte retningslinjer
I Barbu Vels høringssvar peker vi på flere nasjonale og kommunale retningslinjer som Barbu Brygges forslag kommer i konflikt med. For det første opplever ikke Arendal et så sterkt press på boligmarkedet at det tilsier at det er nødvendig å fravike nasjonale retningslinjer vedrørende boligbygging. Retningslinjene (T-1442) sier at man ikke skal bygge boliger i særlig støybelastede områder (rød sone). Om lag halvparten av bygningsmassen til Barbu Brygge er lagt i rød sone – en sone som anses som helsefarlig.
For det andre har Arendal bystyre vedtatt i 2006 at:
”Det skal vises særlig aktsomhet ved bygge- eller anleggstiltak i tilknytning til eller i nærheten av kulturminner. Nye tiltak skal inngå som en del av helheten, eller plasseres slik at verneverdige objekter får tilstrekkelig rom rundt seg” (Estetiske retningslinjer for plan- og byggesaksbehandling i Arendal, punkt 6, side 30)
Aktsomhet i forhold til at kulturminner må ha tilstrekkelig rom rundt seg har også fått en mer framtredende plass i den nye plan- og bygningsloven, jf innføringen av begrepet hensynssoner. Hensynssoner skal sikre at kulturminner fortsatt er synlige i landskapet. På dette området har Arendal kommune vært forut for sin tid da de vedtok sine estetiske retningslinjer. Målet må nå være at Arendal kommune etterlever sine egne retningslinjer. At strandstedet Barbu er et kulturminne og at Barbubukt er en del av nærområdet er det ingen tvil om. At Barbu Brygges blokker vil stjele rommet til et av Arendals mest synlige kulturminner, er det heller ikke tvil om. Skal bystyret etterleve retningslinjene de selv vedtok i 2006, må de si nei til foreliggende blokkforslag. Er bystyret i det minste i tvil om dette, bør de påse at forslagsstiller oppfyller kravet om siktanalyser.
Utbygging i Barbu må ses i et mer helhetlig perspektiv
Den massive motstanden som Barbu Brygges forslag møter blant folk er ikke bare knyttet til utformingen (estetikken), raseringen av kulturminner og Arendals identitet, samt den udemokratiske prosessen, men også til manglende helhetstenking. Barbu Vel mener at man bør ferdigstille arbeidet med revisjonen av den nye kommuneplanen før man vedtar en privat reguleringsplan for Barbubukt. Forslaget til ny kommuneplan skal ut til høring i april og sluttbehandles i oktober i år. Når planprosessene ligger så tett på i tid, bør Arendal kommune ta seg tid til å vente til ny kommuneplan er behandlet. Vi er kjent med at det er gitt flere innspill til kommuneplanarbeidet som berører Barbubukt og som er nyttige bidrag til en mer helhetlig politikk.
Mange spør seg hvorfor interessene til en privat utbygger skal gå foran interessene til fellesskapet. Barbusaken kom svært uheldig ut fra starten da premissene for arkitektkonkurransen ble lagt. Det er nå på tide at denne saken får en ny start hvor man vektlegger en åpen og inkluderende prosess. Bystyret vil vise langt mer handlekraft ved å starte prosessen på nytt, enn å trumfe gjennom en plan som fellesskapet verken er tjent med eller ønsker.
Saturday, February 6, 2010
ET VARSLET PØBELVELDE
av Torgeir Rebolledo Pedersen
I Dagbladets spalter lørdag 30. 1. slås det endelig fast, av den ikke ukjente, men stadig like selvutnevnte urbanist Erling Fossen, at av alle patetiske innspillere i byplandebatten om Bjørvika til nå, er nylig tilsatt riksantikvar Jørn Holme den mest patetiske av alle.
Og jammen får han ikke profesjonell bistand og, av rektor ved AHO, arkitekt Karl Otto Ellefsen, tett fulgt av byplandirektør og arkitekt Ellen de Vibe. Som begge geberder seg over at plebsen og andre uverdig kverulerende stadig oppfatter det som den høyeste dyd å erklære seg kronisk uenige i alle vedtak. Særlig de forlengst fattede. Ellen de Vibe får plass til å utdype dette, senest i Dagbladet 2. 2:
”Planleggingen har vært en lang og åpen prosess”.
Et utsagn verdig en avmektig byplandirektør, kanskje for å dekke over det faktum at denne prosessen i realiteten har vært en kort og lukket prosess, der de grunnleggende premissene har vært lagt på forhånd.
”Riksantikvaren skal ikke være arkitekt” sukker de Vibe oppgitt. Men hvem skal være arkitekt når planetaten hun leder ikke vil være arkitekt, og hun selv ikke vil være arkitekt? Når hun trives tilsynelatende mye bedre som informasjonsdirektør og PR-talskvinne for Mammon? Ja, hva når ikke arkitektene ikke vil være arkitekter i beste og mest samfunnsgavnlige forstand? Være både ydmyke og kompromissløse premissleverandører og formgivere av byer, tettsteder og bygder, for å få dem til å virke til flertallets beste, og i videste forstand?
Hvem skal være arkitekter da de Vibe? Når ingen i navnet vil være det i gavnet? Når også de gamle radikalere blant oss helst later til å ville tegne makten etter munnen, som de rene tekniske tegnere og administratorer og retorikkmakere for det til en hver tid ”store” og ”toneangivende” i kultur og næring. Hva som ofte (for det store flertalls vedkommende) resulterer i både i ukultur og tæring.
Er det da så underlig at det aspireres og konspireres? Også utover den rent faglige krets? Lykkeligvis også blant flere amatører enn Fossen. Men altså ikke minst blant profesjonelle forvaltere av f.eks. fortiden, som nettopp Jørn Holme.
Er det for mye forlangt at man vil ha med seg fortiden inn i framtiden?
Spør ikke meg, spør heller noen av mine gamle medstudenter fra AHO og daværende NTH, som i dag innehar høyt lønnede og respekterte posisjoner både i det private og det offentlige. Flere av dem selv en gang ledende medlemmer av AKP, ofte så beinharde at det var umulig å spikke en flis av dem i deres noe proklamatoriske credo ”Planlegginga i folkets tjeneste!” selv for dem av oss som talte blant de mest ihuga sympatisører.
Det var da. Den gang det var vi som kverulerte, og både spurte betimelig og sparket betimelig en smule oppover i maktapparatet. I dag sparker mange av disse høyt posisjonerte arkitektene nedover. På dem som kommer og klager når alt liksom er spikret fast fra oven.
Arkitekter som bedre enn andre burde ha skjønt, at de flestes lodd her i livet nettopp er å komme for sent. Ikke minst hvis man ikke selv er en del av det storpolitiske eller økonomiske spill, og at også de folkevalgte, representantene for det institusjonelle demokrati, som regel kommer for sent. Fordi siviløkonomene og finans- og eiendomsmeglerne som regel alltid kommer først.
Når folkevalgte velger å henge seg på disse og deres lobbyister, framfor å låne øre til dem de er valgt av, og når planleggere og arkitekter alt i utgangspunktet allierer seg med investorer og eiendomsutviklere (og andre fellesskapsavviklere) før faen har fått på seg sine sko, da tyr man altså til den usannsynlige frekkhet å unisont brennemerke alle andre som alltid ”kommer for sent”.
Vel vitende at sånn som det er, vil det også forhåpentligvis bli, også i nærmeste prognostiserte anarki, for den som er i stand til å kjøpe seg både møteplass og dagsorden. For så kommer man jo aldri for sent til noe, men man skal selvfølgelig også ha penga igjen for hva man har lagt ut, og vel så det.
Ja, som jevne byborgere forsvarer vi demokratiet, men ikke det som markstikkes av at New Public Management- ideologer fortsetter å hule ut dets representativitet, i den tro alt flyter bedre da. Ja, som byborgere forsvarer vi gjerne det arkitektfaglige, både på detaljplan og på byplannivå, så lenge planarbeidet har som mål å tilfredsstille et bredest mulig lag av dem som berøres av disse planene, og som må utvikles mellom by- og tettstedsbrukere og arkitekter.
Ikke som i Bjørvikas vedkommende, her planleggingen er svinebundet til liten klikk av patrisiske og parvenye investorer, som nå også livnærer seg på å fallby eller å fortære gammel fellesskapseiendom.
Alt tilsynelatende frontet av visjonære hobbyurbanister som Erling Fossen. For alle er samfunnstøtter nå, uten hørbar empati verken for ynge og ubemidlede boligsøkende, eller for eldre beboere og andre ofre for denne strekkodeplanleggingen, folk som føler seg fratatt både forutsigbarhet og overskuelighet mht. sin egen bo-situasjon og i sitt eget nærmiljø.
Som f.eks. beboere i Gamlebyen, de støtter Jørn Holme i hans innsigelser mot Bjørvika- og Bispevikaplanene. Det er så han nesten skjelver av skrekk den gode Erling Fossen, idet han maner fram intet mindre enn et kommende pøbelvelde, hvis folk som Jørn Holme og hans drabanter får fortsette å ture fram.
For Erling Fossen har snudd seg nå, i levende live har han snudd seg, for nå dytter han mest nedover han og. Denne heroiske ridder av det gode byliv og for sivilisasjonen som sådan, mot alskens barbari og pøbelvelde. Fossen burde snarest søke den stillingen Jørn Holme har forlatt, stillingen som overvåkningssjef, han vil sikkert kunne sikre nasjonen bedre enn de fleste, som det bolverk han nå har proklamert seg som, mot enhver subversiv undergravelse av status quo.
Men før han tiltrår som garantist mot det stadig omseggripende pøbelveldet, bør han innrømmes et tilleggskurs i politisk økonomi, det må sies.
Samt også en stund holde seg på armlengdes avstand fra annen urban silkeramp og andre som pynter seg med folkevalgt legitimitet, ved skamløst å applaudere og å bære fram det ene partsinnlegget etter det andre, kamuflert som kulturprosjekter til fellesskapets beste, som får dem båret på sølvbrett fram, av servilt smilende arkitekter, akkompagnert av tilårskomne operaer med lang kjoler og høye sopraner. Såpass bør Fossen unne seg, en stund i en tenkeboks i ro og fred, før han tar fatt. Ellers er jeg stygt redd for at han kommer til å ta feil pøbel.
I Dagbladets spalter lørdag 30. 1. slås det endelig fast, av den ikke ukjente, men stadig like selvutnevnte urbanist Erling Fossen, at av alle patetiske innspillere i byplandebatten om Bjørvika til nå, er nylig tilsatt riksantikvar Jørn Holme den mest patetiske av alle.
Og jammen får han ikke profesjonell bistand og, av rektor ved AHO, arkitekt Karl Otto Ellefsen, tett fulgt av byplandirektør og arkitekt Ellen de Vibe. Som begge geberder seg over at plebsen og andre uverdig kverulerende stadig oppfatter det som den høyeste dyd å erklære seg kronisk uenige i alle vedtak. Særlig de forlengst fattede. Ellen de Vibe får plass til å utdype dette, senest i Dagbladet 2. 2:
”Planleggingen har vært en lang og åpen prosess”.
Et utsagn verdig en avmektig byplandirektør, kanskje for å dekke over det faktum at denne prosessen i realiteten har vært en kort og lukket prosess, der de grunnleggende premissene har vært lagt på forhånd.
”Riksantikvaren skal ikke være arkitekt” sukker de Vibe oppgitt. Men hvem skal være arkitekt når planetaten hun leder ikke vil være arkitekt, og hun selv ikke vil være arkitekt? Når hun trives tilsynelatende mye bedre som informasjonsdirektør og PR-talskvinne for Mammon? Ja, hva når ikke arkitektene ikke vil være arkitekter i beste og mest samfunnsgavnlige forstand? Være både ydmyke og kompromissløse premissleverandører og formgivere av byer, tettsteder og bygder, for å få dem til å virke til flertallets beste, og i videste forstand?
Hvem skal være arkitekter da de Vibe? Når ingen i navnet vil være det i gavnet? Når også de gamle radikalere blant oss helst later til å ville tegne makten etter munnen, som de rene tekniske tegnere og administratorer og retorikkmakere for det til en hver tid ”store” og ”toneangivende” i kultur og næring. Hva som ofte (for det store flertalls vedkommende) resulterer i både i ukultur og tæring.
Er det da så underlig at det aspireres og konspireres? Også utover den rent faglige krets? Lykkeligvis også blant flere amatører enn Fossen. Men altså ikke minst blant profesjonelle forvaltere av f.eks. fortiden, som nettopp Jørn Holme.
Er det for mye forlangt at man vil ha med seg fortiden inn i framtiden?
Spør ikke meg, spør heller noen av mine gamle medstudenter fra AHO og daværende NTH, som i dag innehar høyt lønnede og respekterte posisjoner både i det private og det offentlige. Flere av dem selv en gang ledende medlemmer av AKP, ofte så beinharde at det var umulig å spikke en flis av dem i deres noe proklamatoriske credo ”Planlegginga i folkets tjeneste!” selv for dem av oss som talte blant de mest ihuga sympatisører.
Det var da. Den gang det var vi som kverulerte, og både spurte betimelig og sparket betimelig en smule oppover i maktapparatet. I dag sparker mange av disse høyt posisjonerte arkitektene nedover. På dem som kommer og klager når alt liksom er spikret fast fra oven.
Arkitekter som bedre enn andre burde ha skjønt, at de flestes lodd her i livet nettopp er å komme for sent. Ikke minst hvis man ikke selv er en del av det storpolitiske eller økonomiske spill, og at også de folkevalgte, representantene for det institusjonelle demokrati, som regel kommer for sent. Fordi siviløkonomene og finans- og eiendomsmeglerne som regel alltid kommer først.
Når folkevalgte velger å henge seg på disse og deres lobbyister, framfor å låne øre til dem de er valgt av, og når planleggere og arkitekter alt i utgangspunktet allierer seg med investorer og eiendomsutviklere (og andre fellesskapsavviklere) før faen har fått på seg sine sko, da tyr man altså til den usannsynlige frekkhet å unisont brennemerke alle andre som alltid ”kommer for sent”.
Vel vitende at sånn som det er, vil det også forhåpentligvis bli, også i nærmeste prognostiserte anarki, for den som er i stand til å kjøpe seg både møteplass og dagsorden. For så kommer man jo aldri for sent til noe, men man skal selvfølgelig også ha penga igjen for hva man har lagt ut, og vel så det.
Ja, som jevne byborgere forsvarer vi demokratiet, men ikke det som markstikkes av at New Public Management- ideologer fortsetter å hule ut dets representativitet, i den tro alt flyter bedre da. Ja, som byborgere forsvarer vi gjerne det arkitektfaglige, både på detaljplan og på byplannivå, så lenge planarbeidet har som mål å tilfredsstille et bredest mulig lag av dem som berøres av disse planene, og som må utvikles mellom by- og tettstedsbrukere og arkitekter.
Ikke som i Bjørvikas vedkommende, her planleggingen er svinebundet til liten klikk av patrisiske og parvenye investorer, som nå også livnærer seg på å fallby eller å fortære gammel fellesskapseiendom.
Alt tilsynelatende frontet av visjonære hobbyurbanister som Erling Fossen. For alle er samfunnstøtter nå, uten hørbar empati verken for ynge og ubemidlede boligsøkende, eller for eldre beboere og andre ofre for denne strekkodeplanleggingen, folk som føler seg fratatt både forutsigbarhet og overskuelighet mht. sin egen bo-situasjon og i sitt eget nærmiljø.
Som f.eks. beboere i Gamlebyen, de støtter Jørn Holme i hans innsigelser mot Bjørvika- og Bispevikaplanene. Det er så han nesten skjelver av skrekk den gode Erling Fossen, idet han maner fram intet mindre enn et kommende pøbelvelde, hvis folk som Jørn Holme og hans drabanter får fortsette å ture fram.
For Erling Fossen har snudd seg nå, i levende live har han snudd seg, for nå dytter han mest nedover han og. Denne heroiske ridder av det gode byliv og for sivilisasjonen som sådan, mot alskens barbari og pøbelvelde. Fossen burde snarest søke den stillingen Jørn Holme har forlatt, stillingen som overvåkningssjef, han vil sikkert kunne sikre nasjonen bedre enn de fleste, som det bolverk han nå har proklamert seg som, mot enhver subversiv undergravelse av status quo.
Men før han tiltrår som garantist mot det stadig omseggripende pøbelveldet, bør han innrømmes et tilleggskurs i politisk økonomi, det må sies.
Samt også en stund holde seg på armlengdes avstand fra annen urban silkeramp og andre som pynter seg med folkevalgt legitimitet, ved skamløst å applaudere og å bære fram det ene partsinnlegget etter det andre, kamuflert som kulturprosjekter til fellesskapets beste, som får dem båret på sølvbrett fram, av servilt smilende arkitekter, akkompagnert av tilårskomne operaer med lang kjoler og høye sopraner. Såpass bør Fossen unne seg, en stund i en tenkeboks i ro og fred, før han tar fatt. Ellers er jeg stygt redd for at han kommer til å ta feil pøbel.
Friday, February 5, 2010
Om plansmier, juksesmier og arkitekter
Audun Engh besvarer spørsmål om plansmier:
"Hvordan er arkitektenes innstilling generelt til å jobbe på en slik måte? Det betyr vel at de i større grad enn tidligere må lytte til de ulike brukerstemmene? Mange arkitekter ser på seg selv som kunstnere og vil kanskje ikke ha så mange føringer?"
Auduns svar.
Dine spørsmål går rett til kjernen av problemet med dysfunksjonelle ekspertgrupper i forhold til vår tids krav om borgernes reelle deltakelse i beslutningsprosesser som får stor betydning for både den enkelte og fellesskapet.
Da byråd Grete Horntvedt ønsket plansmie på Majorstua i 2004 uttalte Ellen de Vibe at "våre arkitekter kan ikke godta at noen ser dem over skulderen når de tegner". Det er holdningen i et nøtteskall hos altfor mange arkitekter flasket opp til å tro de er kunstnere som må følge sitt kall og ignorere dumme ønsker fra ufaglærte tilfeldige forbipasserende (innbyggerne). de Vibe måtte tvinges av byrådet til å holde en charette på Majorstua, hvoretter hun prøvde å undergrave den, først ved å (forgjeves) å prøve å nekte næringsforeningen å bruke arkitekten de ønsket (hun visste han sto for andre verdier enn henne), deretter ved å insistere på at plansmia skulle dele seg i to konkurrerende grupper. Dermed ble det flere forslag og hun kunne komme i posisjon til å få siste ord, som vanlig.
Det finnes unntak blant arkitekter, men arkitektskolene fortsetter i altfor stor grad å fungere som initieringsanstalter til en kultbevegelse. Vi har et eget nettverk av arkitekter i inn- og utland med mennesker vi vet har de rette humanistiske og bærekraftige holdningene.
Det er viktig å få inn andre faggrupper som har en annen mer lydhør innstilling og som er opptatt av mennesker, sted og samfunn, ikke arkitektur som objekt og egoutfoldelse. Herunder landskapsarkitekter (ofte gode mennesker!), samfunnsgeografer, planleggere (det er egne høyskolelinjer for det, ofte knyttet til ingeniørutdanning) og sosiologer. Samt selvsagt ha oppegående borgere i sentrale roller.
Vi ser sett eksempler på "plansmier" som i realiteten er noe annet, enten løse åpne idedugnader det ikke kommer noe konkret, omforent og realiserbart ut av, eller seminarer helt dominert av fagekspertise.
de Vibes "Oslo-Charrette" for fjordbyen for fire-fem år siden var i realiteten en invitert arkitektkonkurranse over en uke. Arkitektene fikk beskjed ved oppstarten at de ikke behøvde ta hensyn til innspill fra andre, men heller skulle følge sine egne "visjoner".
Vi som står bak www.plansmier.no er opptatt av å bidra til at plansmier blir reelle demokratiske og inkluderende prosesser som skaper enighet, uansett om det er vi eller andre som arrangerer dem.
"Hvordan er arkitektenes innstilling generelt til å jobbe på en slik måte? Det betyr vel at de i større grad enn tidligere må lytte til de ulike brukerstemmene? Mange arkitekter ser på seg selv som kunstnere og vil kanskje ikke ha så mange føringer?"
Auduns svar.
Dine spørsmål går rett til kjernen av problemet med dysfunksjonelle ekspertgrupper i forhold til vår tids krav om borgernes reelle deltakelse i beslutningsprosesser som får stor betydning for både den enkelte og fellesskapet.
Da byråd Grete Horntvedt ønsket plansmie på Majorstua i 2004 uttalte Ellen de Vibe at "våre arkitekter kan ikke godta at noen ser dem over skulderen når de tegner". Det er holdningen i et nøtteskall hos altfor mange arkitekter flasket opp til å tro de er kunstnere som må følge sitt kall og ignorere dumme ønsker fra ufaglærte tilfeldige forbipasserende (innbyggerne). de Vibe måtte tvinges av byrådet til å holde en charette på Majorstua, hvoretter hun prøvde å undergrave den, først ved å (forgjeves) å prøve å nekte næringsforeningen å bruke arkitekten de ønsket (hun visste han sto for andre verdier enn henne), deretter ved å insistere på at plansmia skulle dele seg i to konkurrerende grupper. Dermed ble det flere forslag og hun kunne komme i posisjon til å få siste ord, som vanlig.
Det finnes unntak blant arkitekter, men arkitektskolene fortsetter i altfor stor grad å fungere som initieringsanstalter til en kultbevegelse. Vi har et eget nettverk av arkitekter i inn- og utland med mennesker vi vet har de rette humanistiske og bærekraftige holdningene.
Det er viktig å få inn andre faggrupper som har en annen mer lydhør innstilling og som er opptatt av mennesker, sted og samfunn, ikke arkitektur som objekt og egoutfoldelse. Herunder landskapsarkitekter (ofte gode mennesker!), samfunnsgeografer, planleggere (det er egne høyskolelinjer for det, ofte knyttet til ingeniørutdanning) og sosiologer. Samt selvsagt ha oppegående borgere i sentrale roller.
Vi ser sett eksempler på "plansmier" som i realiteten er noe annet, enten løse åpne idedugnader det ikke kommer noe konkret, omforent og realiserbart ut av, eller seminarer helt dominert av fagekspertise.
de Vibes "Oslo-Charrette" for fjordbyen for fire-fem år siden var i realiteten en invitert arkitektkonkurranse over en uke. Arkitektene fikk beskjed ved oppstarten at de ikke behøvde ta hensyn til innspill fra andre, men heller skulle følge sine egne "visjoner".
Vi som står bak www.plansmier.no er opptatt av å bidra til at plansmier blir reelle demokratiske og inkluderende prosesser som skaper enighet, uansett om det er vi eller andre som arrangerer dem.
Monday, February 1, 2010
Stikkord - trender for nye tider... Noe for byutviklere?
Jeg falt for disse punktene som ble publisert i D2 ( Bilaget til Dagens Næringsliv ) 15.januar.
Regel 1
Fra: Arrogant og snobbete
Til: Imøtekommende og omsorgsfull
Regel 2
Fra: Merket gjør kunden stolt
Til: Kunden gjør merket stolt
Regel 3
Fra: Produktgrupper i mange segmenter
Til: Unike og eksklusive produkter i segmenter
Regel 4
Fra: Å kontrollere de som styrer bedriften
Til: Gruppebasert innovasjon og læring
Regel 5
Fra: Dette er varen verdt
Til: Varen må fortjene sin pris
Regel 6
Fra: Masseproduksjon
Til: Kundelojalitet
Regel 7
Fra: Tradisjonell luksusmarkedsføring
Til: Munn-til-munn anbefalinger
Regel 8
Fra: Kunden skal tilpasse seg oss
Til: Vi må tilpasse oss kunden
Regel 9
Fra: Redsel for dialog og kundeundersøkelser
Til: Initiativ til dialog og kundeundersøkelser
Regel 10
Fra: Fabrikker, butikker og produkter
Til: Kjerneressurser som mennesker og relasjoner
Regel 11
Fra: Lite kontakt med kundene
Til: Å gjøre kundene til en del av merkets ”reise”
Regel 12
Fra: Sosialt uengasjert
Til: Sosialt ansvarlig
Kilde: Artikkel i D2 15.januar 2010 og Luxury Institute
Regel 1
Fra: Arrogant og snobbete
Til: Imøtekommende og omsorgsfull
Regel 2
Fra: Merket gjør kunden stolt
Til: Kunden gjør merket stolt
Regel 3
Fra: Produktgrupper i mange segmenter
Til: Unike og eksklusive produkter i segmenter
Regel 4
Fra: Å kontrollere de som styrer bedriften
Til: Gruppebasert innovasjon og læring
Regel 5
Fra: Dette er varen verdt
Til: Varen må fortjene sin pris
Regel 6
Fra: Masseproduksjon
Til: Kundelojalitet
Regel 7
Fra: Tradisjonell luksusmarkedsføring
Til: Munn-til-munn anbefalinger
Regel 8
Fra: Kunden skal tilpasse seg oss
Til: Vi må tilpasse oss kunden
Regel 9
Fra: Redsel for dialog og kundeundersøkelser
Til: Initiativ til dialog og kundeundersøkelser
Regel 10
Fra: Fabrikker, butikker og produkter
Til: Kjerneressurser som mennesker og relasjoner
Regel 11
Fra: Lite kontakt med kundene
Til: Å gjøre kundene til en del av merkets ”reise”
Regel 12
Fra: Sosialt uengasjert
Til: Sosialt ansvarlig
Kilde: Artikkel i D2 15.januar 2010 og Luxury Institute
Subscribe to:
Posts (Atom)