Tommy Sørbø om LAM BADA

Tommy Sørbø:

Ikke bygg det!

Å reise et byggverk mot himmelen, er et elementært uttrykk for menneskets drøm om å nå de guddommelige sfærer; fra Babels tårn i Bibelen, via kirketårnene i middelalderen, rådhustårnene i renessansen, Byggmester Solness´ villatårn hos Ibsen og fram til dagens skyskrapere i New York.
I dette perspektivet er det ikke så rart byplanleggere, politikere og arkitekter snakker seg varme om høyhus. De som er for høyhus har så å si historien på sin side. Det blir så befriende enkelt: Stort mot lite. Nytt mot gammelt. Dristig mot trygt. Høyt mot lavt. Eller som en varm tilhenger av det nye Munch-museet jeg snakket med sa: ”Jeg er så drittlei sosialdemokratiets forflatende likhetsideologi. Herregud, det er vel ingen tvil om at Munch rager høyt. Hvorfor skulle vi så ikke våge å gi ham et høyt hus?”


VÅGALT?
Tja, si det. Men hvor vågalt er det nå egenlig å bygge høyhus i Oslo i 2009? Som ingeniørkunst kan det neppe være noen stor utfordring lenger. Spør vi etter originalitet blir prosjektet enda mindre dristig. Den ene glasskassa høyere (og likere) enn det andre, skyter opp som gress i det fleste storbyer over hele verden. Så vanlig er det blitt å bygge på denne måte, at de få storbyene som ikke gjør det, blir ofte trukket fram som spesielt interessant og severdig. Men hva så med den symbolske dimensjonen, menneskets himmelstrebende drift? Viser ikke nettopp det at det bygges på samme måte over hele verden, hvor universell denne driften er? Nei. Det den eneste driften som uttrykkes på denne måten, er egennytten. Det å tjene penger. Å bygge i høyden er bare en måte å bygge billig på når tomteprisen er høy. Hvis himmelstrebende arkitektur en gang var et uttrykk for frihet, er den nå et uttrykk for det mortsatte, nemlig nødvendighet. I det perspektivet er det å bygge høyhus i glass ikke bare naturlig, det er i ferd med å bli til natur. Å bruke tid og energi på å kjempe for slike byggverk er omtrent like heroisk som å komme med støtteerklæringer til tyngdekraften eller gå i demonstrasjonstog for sludd.

FINN 10 GODE GRUNNER
Det kan virke som om mange arkitekter innerst inne er klar over at det er sånn. For jo mer generelt, abstrakt, motebetont og selvfølgelig et nytt byggverk er, desto viktigere blir det å forklare at dette egentlig dreier seg om dristig og nyskapende arkitektur. Ta for eksempel det nye Hamsunsenteret, her er det ikke først og fremst byggverket det dreier seg om, men arkitektenes begrunnelse for byggverket. Får arkitekten først jury og politikere til å tro på den, kan byggverket selv si alt og ingenting. Om Hamsunsenteret hadde vært lavt, hvitmalt og bygd i betong, så ville det antagelig ikke ha vært noe problem å finne 10 gode grunner for at nettopp en slik utforming hadde nær tilknytting til Hamsuns liv og diktning.

YDMYKHET
Det er ikke bare all verdens glasskasser som holder på å vokse inn i himmelen, det gjør også verdens økonomi. En gang var det å få byer, skyskrapere og økonomier til å vokse, et uttrykk for menneskets heroiske kamp mot naturen, i dag som veksten selv er blitt til natur, må vi få dem til å minke, om vi fortsatt skal kunne kalle oss heroiske.
Men til det kreves en egenskap som lenge har vært mangelvare for flere enn meg, nemlig ydmykhet. For arkitektenes vedkommende vil det si at de, i stedet for å være opptatt av å sette sitt stempel på omgivelsene, heller hørte etter hva brukerne av arkitekturen ønsket seg, og at de ble flinkere til å ta hensyn til byggverkets funksjon. Visste for eksempel Juan Herreros, arkitekten bak forslaget til nytt Munch-museum, at Munch selv har tegnet en skisse til en bygning som skulle kunne romme hans kunst? Visste noen andre av deltagerne det? Visste juryen det?

La oss slippe om noen år og måtte si: ”Ja, vi er enige i at Munchmuseet ser ille ut, og at det ikke har noe med Munchs kunst å gjøre, men det er nå laget av en internasjonal, kjent arkitekt da.”