BAKGRUNN for artikkelen:
Onsdag 26. august vedtar bystyret å bygge nytt Deichman og nytt Munchmuseum i Bjørvika, og samtidig selge og kjøpe eiendommer, og inngå en rekke avtaler som binder opp så mye som mulig av irreversible vedtak omkring de to kulturbyggene.
KONKURRANSEN om MUNCH
av Morten W. Krogstad (Statsstipendiat)
Etter den økonomiske fadesen i Holmenkollen har ledende folkevalgte som organiserte flertallet som vedtok å flytte Munchmuseet fra Tøyen til Bjørvika, fått anfektelser. Ingen har hittil klart å mobilisere entusiasme for vinnerprosjektet, men skryter av prosessen, politiske forlik og vyer. De fleste andre virker lunkne og reserverte, henviser til ekspertisen og dilter etter. De er gått i fella. Man driver på som i Holmenkollen og dytter prosjektet foran seg og håper at det ordner seg underveis. Man vil helst ikke snakke om økonomi før det er for sent – de sitter i saksa igjen.
Bare kristenfolket stemmer imot; og det er jo litt søtt, at de som ikke slutter seg til fåreflokken, er Herrens egen hjord. Men så, klokken fem på tolv, leser vi at arbeiderpartigruppen legger politisk og forvaltningsmessig høflighet til side og
vil stemme imot, de også. Kan vi håpe at flere får kalde føtter og at det museale korthuset raser sammen?
Demokratisk underskudd
Mengden av kritiske røster ellers har vært stor, men uansett sindig, analytisk eller velformulert kritikk, så får den ingen konsekvenser. De sentrale politiske operatørene i dette spillet, byrådsleder Erling Lae og byråd Torger Ødegaard, lar seg ikke bevege av motstanden. Lae stønner oppgitt over alle dårene som skal lage vanskeligheter, nå som de folkevalgte endelig ser en mulighet til å bli enige om det store byplangrepet.
Det brede lag av interesserte, undrende og ofte innsiktsfulle kritikere av dette prosjektet, vet åpenbart ikke sitt eget beste – men tillates å sløse bort sin egen og andres tid med å skrive og uttale seg til de blir blå i ansiktet .... i en bortkastet høringsprosess hvor de som skal lytte er stokk døve.
Vinneren i konkurransen om Munchmuseet: LambdaDet spanske vinnerprosjektet er et konsept som allerede er oppført på Las Palmas, og nå tilrettelagt for Munchmuseets konkurranseprogram. Det blir altså ikke noe enestående bygg – for den som skulle være opptatt av det aspektet. At en jury har klart å samle seg om enstemmighet her, betyr vel bare at det har vært vridd en del armer og knust noen kneskåler underveis.
Med én stemme
Siden det har vært en god del større, prestisjefylte konkurranser som har kokt bort i kålen, ønsker man nå å styrke instituttet ved omforente, enstemmige anbefalinger. Man kan forsåvidt skjønne at noen ønsker et sterkt kontrollerende regime, men da går også noe tapt ... det blir noe knugende over det.
Det blir en fristende arena for småkonger og bedrevitere. Det er blant annet derfor sentrale, utøvende politikere som ordførere, byrådsledere og byråder skal holde seg langt unna juryer. Men det er det altså ikke alle som har skjønt.
Apropos enstemmighet
Hva skal man med enstemmighet hvis det er stor uenighet i juryen? Blir det stor dissens, er det kanskje noe i veien med prosjektet. Organisert eller påtvungen enstemmighet blir da bare skuebrød; man klarer å få tatt en beslutning, men gjennomfører kanskje et prosjekt som ikke burde sett dagens lys.
Enstemmighet blir et taktisk aspekt i juryeringen og lammer dem som ønsker å bringe inn andre innsikter, korrektiver, tvisyn og forbehold. Offentligheten blir tilbudt et falsum. Samtidig hevdes det jo at man ikke må la det perfekte stille seg i veien for det gode – eller brukbare. Men ved større, nasjonale, prestisjefylte prosjekter ønsker man jo ikke hverken det gode eller brukbare, man ønsker noe som er fremragende.
AnnerledesbyggeneI vår tid skal det nye ikke bare synes, det skal tiltrekke seg oppmerksomhet, ofte på bekostning av både bygde og naturlige omgivelser. Det skal eksponere seg selv. Det underkaster seg ikke noe. Det er blant annet derfor det planlagte Munchmuseet har provosert så mange.
Det er derfor det brede lag av alminnelig interesserte smiler i sjenert undring over konkurranseprosjekter hvor arkitekter har prøvd å overgå hverandre i å forme ekstremiteter, antaglig inspirert av de meget få såkalt "spektakulære" bygg ute i verden som har klart å erobre kultstatus. Men mye av grunnen til at resultatet av den internasjonale Vestbanekonkurransen fra 2002 ble skrinlagt, var at de fleste bidragene, og i høy grad vinnerutkastet, provoserte omgivelsene for mye. Derfor klarte de aldri å mobilisere noen bred begeistring.
Nå er man livredd for at selve konkurranse-instituttet er truet; det er én av flere årsaker til det voldsomme tidspress våre folkevalgte har lagt opp til for å kjøre vedtakene gjennom, og binde opp så mye som mulig i irreversible intensjonsavtaler.
Se på Hamsunsenteret på Hamarøy!Det fins knapt én eneste person utenom arkitekten selv, pluss noen festtalere som må si det de må si, som makter å hoste opp noen begeistring for dette senteret. Men her ligger det helt andre føringer enn for Edvard Munch. Både Hamsun og Munch tilhører nasjonens ypperste bidrag til internasjonal kultur, men Hamsun svek og såret oss så dypt, at vi bygget ham denne svarte kuben. Nasjonen, landsdelen og bygda har gitt ham som fortjent: et hjerteskjærende besøkssenter.
Ikke slik med Munch. Han fortjener bedre. Han gav oss alt han eide. Deretter rev kommunen hans hjem, et nydelig sveitserstilshus på Ekely, og siden har det tuslet og gått sånn passe halvhjertet fremover, med økonomisk støtte fra Idemitsu Petroleum og det tyske selskapet Ruhrgas.
Nå stjeler de et museum fra en bydel som identifiserer seg med det, flytter det ned til HAV Eiendom i Bjørvika til et område som ikke trenger det, i konkurranse med en opera som ikke tåler det, og forlanger at vi skal subsidiere investorene i området med et par milliarder kroner mer enn det koster å bygge et førsteklasses Munchmuseum der det hører hjemme – på Tøyen.
Morten W. Krogstad
Kvernfaret 12
0383 OSLO
Tlf.: 22 50 26 95
No comments:
Post a Comment