ALLGRØNN - Forum for humanøkologi: August 2009

Sunday, August 30, 2009

Eventyret i virkeligheten - eller - virkeligheten i eventyret?

Om forholdet mellem Hjælperen og den der skal hjælpes:

"Forholdet mellem Hjælperen og den der skal hjælpes maa være saadan - at man, naar det i Sanhed, skal lykkes En at føre et menneske til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde Ham der hvor Han er og begynne der. Det er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver der ikke kan det, Han er selv en Indbildning naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaa mere enn ham - men dog først og fremmest forsaa den HAN forstår. Naar jeg ikke gør det, da hjælper min merviden ham slet ikke. Vil jeg alligevel gøre min Merforstaan gældende, saa er det fordi jeg er forfærdelig stolt, saa jeg i Grunden i Stedet for at gavne Ham egentlig vil beundres af ham.

Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse. Hjælperen maa først ydmyge sig under den han vil hjælpe og derved forstaa, at det at hjælpe er IKKE at herske men at TJENE. At det at hjælpe IKKE er at være den Herskesygeste men den den Taalmodigste. At det at hjælpe er Villighed til, indtil videre at finde sig i at have Uret naar du ikke forstaar det din Næste forstaar. Hvis du ikke kan begynde saaledes med et Menneske, at Han kan finde en sand Lindring i at tale med Dig om sin Lidelse, saa kan du heller ikke hjælpe Ham. Han lukker sig for dig. Han lukker sig inde i sitt Inderste - og præk DU saa kun for Ham!"

Sitat fra "Synspunktet for min Forfatter-virksomhed", Samlede værker, bind 18 av Søren Kierkegaard..

Thursday, August 27, 2009

Arendal skal bli verdensberømt...?

For riktig å understreke det fantastiske potensiale for Kunnskapshavna. Kunnskapen er for lengst vedtatt etablert i Grimstad.

Men en ting skal dem ha - siktlinjene er ivaretatt

Her kan man se hvordan man respekter skala og format. Alle disse bildene er presentert på ytterveggen til salgsbrakka på kaia. De har vel en mening med å vise dette fram? Ryktet går at nye arkitekter er satt på jobben - de som dummet seg ut foran batteriet?

Arkitekten fra Asplan Viak mener Arendal endelig kan få noe oppmerksomhet i utlandet dersom han får bygge dette monsteret sentalt i havnen. Vi har kalt ham Cowboy-arkitekt før.

Wednesday, August 26, 2009

Tommy Sørbø om LAM BADA

Tommy Sørbø:

Ikke bygg det!

Å reise et byggverk mot himmelen, er et elementært uttrykk for menneskets drøm om å nå de guddommelige sfærer; fra Babels tårn i Bibelen, via kirketårnene i middelalderen, rådhustårnene i renessansen, Byggmester Solness´ villatårn hos Ibsen og fram til dagens skyskrapere i New York.
I dette perspektivet er det ikke så rart byplanleggere, politikere og arkitekter snakker seg varme om høyhus. De som er for høyhus har så å si historien på sin side. Det blir så befriende enkelt: Stort mot lite. Nytt mot gammelt. Dristig mot trygt. Høyt mot lavt. Eller som en varm tilhenger av det nye Munch-museet jeg snakket med sa: ”Jeg er så drittlei sosialdemokratiets forflatende likhetsideologi. Herregud, det er vel ingen tvil om at Munch rager høyt. Hvorfor skulle vi så ikke våge å gi ham et høyt hus?”

VÅGALT?
Tja, si det. Men hvor vågalt er det nå egenlig å bygge høyhus i Oslo i 2009? Som ingeniørkunst kan det neppe være noen stor utfordring lenger. Spør vi etter originalitet blir prosjektet enda mindre dristig. Den ene glasskassa høyere (og likere) enn det andre, skyter opp som gress i det fleste storbyer over hele verden. Så vanlig er det blitt å bygge på denne måte, at de få storbyene som ikke gjør det, blir ofte trukket fram som spesielt interessant og severdig. Men hva så med den symbolske dimensjonen, menneskets himmelstrebende drift? Viser ikke nettopp det at det bygges på samme måte over hele verden, hvor universell denne driften er? Nei. Det den eneste driften som uttrykkes på denne måten, er egennytten. Det å tjene penger. Å bygge i høyden er bare en måte å bygge billig på når tomteprisen er høy. Hvis himmelstrebende arkitektur en gang var et uttrykk for frihet, er den nå et uttrykk for det mortsatte, nemlig nødvendighet. I det perspektivet er det å bygge høyhus i glass ikke bare naturlig, det er i ferd med å bli til natur. Å bruke tid og energi på å kjempe for slike byggverk er omtrent like heroisk som å komme med støtteerklæringer til tyngdekraften eller gå i demonstrasjonstog for sludd.

FINN 10 GODE GRUNNER
Det kan virke som om mange arkitekter innerst inne er klar over at det er sånn. For jo mer generelt, abstrakt, motebetont og selvfølgelig et nytt byggverk er, desto viktigere blir det å forklare at dette egentlig dreier seg om dristig og nyskapende arkitektur. Ta for eksempel det nye Hamsunsenteret, her er det ikke først og fremst byggverket det dreier seg om, men arkitektenes begrunnelse for byggverket. Får arkitekten først jury og politikere til å tro på den, kan byggverket selv si alt og ingenting. Om Hamsunsenteret hadde vært lavt, hvitmalt og bygd i betong, så ville det antagelig ikke ha vært noe problem å finne 10 gode grunner for at nettopp en slik utforming hadde nær tilknytting til Hamsuns liv og diktning.

YDMYKHET
Det er ikke bare all verdens glasskasser som holder på å vokse inn i himmelen, det gjør også verdens økonomi. En gang var det å få byer, skyskrapere og økonomier til å vokse, et uttrykk for menneskets heroiske kamp mot naturen, i dag som veksten selv er blitt til natur, må vi få dem til å minke, om vi fortsatt skal kunne kalle oss heroiske.
Men til det kreves en egenskap som lenge har vært mangelvare for flere enn meg, nemlig ydmykhet. For arkitektenes vedkommende vil det si at de, i stedet for å være opptatt av å sette sitt stempel på omgivelsene, heller hørte etter hva brukerne av arkitekturen ønsket seg, og at de ble flinkere til å ta hensyn til byggverkets funksjon. Visste for eksempel Juan Herreros, arkitekten bak forslaget til nytt Munch-museum, at Munch selv har tegnet en skisse til en bygning som skulle kunne romme hans kunst? Visste noen andre av deltagerne det? Visste juryen det?

La oss slippe om noen år og måtte si: ”Ja, vi er enige i at Munchmuseet ser ille ut, og at det ikke har noe med Munchs kunst å gjøre, men det er nå laget av en internasjonal, kjent arkitekt da.”

Morten Krogstad om Lambda

BAKGRUNN for artikkelen:
Onsdag 26. august vedtar bystyret å bygge nytt Deichman og nytt Munchmuseum i Bjørvika, og samtidig selge og kjøpe eiendommer, og inngå en rekke avtaler som binder opp så mye som mulig av irreversible vedtak omkring de to kulturbyggene.

KONKURRANSEN om MUNCH
av Morten W. Krogstad (Statsstipendiat)

Etter den økonomiske fadesen i Holmenkollen har ledende folkevalgte som organiserte flertallet som vedtok å flytte Munchmuseet fra Tøyen til Bjørvika, fått anfektelser. Ingen har hittil klart å mobilisere entusiasme for vinnerprosjektet, men skryter av prosessen, politiske forlik og vyer. De fleste andre virker lunkne og reserverte, henviser til ekspertisen og dilter etter. De er gått i fella. Man driver på som i Holmenkollen og dytter prosjektet foran seg og håper at det ordner seg underveis. Man vil helst ikke snakke om økonomi før det er for sent – de sitter i saksa igjen.
Bare kristenfolket stemmer imot; og det er jo litt søtt, at de som ikke slutter seg til fåreflokken, er Herrens egen hjord. Men så, klokken fem på tolv, leser vi at arbeiderpartigruppen legger politisk og forvaltningsmessig høflighet til side og
vil stemme imot, de også. Kan vi håpe at flere får kalde føtter og at det museale korthuset raser sammen?

Demokratisk underskudd
Mengden av kritiske røster ellers har vært stor, men uansett sindig, analytisk eller velformulert kritikk, så får den ingen konsekvenser. De sentrale politiske operatørene i dette spillet, byrådsleder Erling Lae og byråd Torger Ødegaard, lar seg ikke bevege av motstanden. Lae stønner oppgitt over alle dårene som skal lage vanskeligheter, nå som de folkevalgte endelig ser en mulighet til å bli enige om det store byplangrepet.
Det brede lag av interesserte, undrende og ofte innsiktsfulle kritikere av dette prosjektet, vet åpenbart ikke sitt eget beste – men tillates å sløse bort sin egen og andres tid med å skrive og uttale seg til de blir blå i ansiktet .... i en bortkastet høringsprosess hvor de som skal lytte er stokk døve.

Vinneren i konkurransen om Munchmuseet: LambdaDet spanske vinnerprosjektet er et konsept som allerede er oppført på Las Palmas, og nå tilrettelagt for Munchmuseets konkurranseprogram. Det blir altså ikke noe enestående bygg – for den som skulle være opptatt av det aspektet. At en jury har klart å samle seg om enstemmighet her, betyr vel bare at det har vært vridd en del armer og knust noen kneskåler underveis.

Med én stemme
Siden det har vært en god del større, prestisjefylte konkurranser som har kokt bort i kålen, ønsker man nå å styrke instituttet ved omforente, enstemmige anbefalinger. Man kan forsåvidt skjønne at noen ønsker et sterkt kontrollerende regime, men da går også noe tapt ... det blir noe knugende over det.
Det blir en fristende arena for småkonger og bedrevitere. Det er blant annet derfor sentrale, utøvende politikere som ordførere, byrådsledere og byråder skal holde seg langt unna juryer. Men det er det altså ikke alle som har skjønt.

Apropos enstemmighet
Hva skal man med enstemmighet hvis det er stor uenighet i juryen? Blir det stor dissens, er det kanskje noe i veien med prosjektet. Organisert eller påtvungen enstemmighet blir da bare skuebrød; man klarer å få tatt en beslutning, men gjennomfører kanskje et prosjekt som ikke burde sett dagens lys.
Enstemmighet blir et taktisk aspekt i juryeringen og lammer dem som ønsker å bringe inn andre innsikter, korrektiver, tvisyn og forbehold. Offentligheten blir tilbudt et falsum. Samtidig hevdes det jo at man ikke må la det perfekte stille seg i veien for det gode – eller brukbare. Men ved større, nasjonale, prestisjefylte prosjekter ønsker man jo ikke hverken det gode eller brukbare, man ønsker noe som er fremragende.

AnnerledesbyggeneI vår tid skal det nye ikke bare synes, det skal tiltrekke seg oppmerksomhet, ofte på bekostning av både bygde og naturlige omgivelser. Det skal eksponere seg selv. Det underkaster seg ikke noe. Det er blant annet derfor det planlagte Munchmuseet har provosert så mange.
Det er derfor det brede lag av alminnelig interesserte smiler i sjenert undring over konkurranseprosjekter hvor arkitekter har prøvd å overgå hverandre i å forme ekstremiteter, antaglig inspirert av de meget få såkalt "spektakulære" bygg ute i verden som har klart å erobre kultstatus. Men mye av grunnen til at resultatet av den internasjonale Vestbanekonkurransen fra 2002 ble skrinlagt, var at de fleste bidragene, og i høy grad vinnerutkastet, provoserte omgivelsene for mye. Derfor klarte de aldri å mobilisere noen bred begeistring.
Nå er man livredd for at selve konkurranse-instituttet er truet; det er én av flere årsaker til det voldsomme tidspress våre folkevalgte har lagt opp til for å kjøre vedtakene gjennom, og binde opp så mye som mulig i irreversible intensjonsavtaler.

Se på Hamsunsenteret på Hamarøy!Det fins knapt én eneste person utenom arkitekten selv, pluss noen festtalere som må si det de må si, som makter å hoste opp noen begeistring for dette senteret. Men her ligger det helt andre føringer enn for Edvard Munch. Både Hamsun og Munch tilhører nasjonens ypperste bidrag til internasjonal kultur, men Hamsun svek og såret oss så dypt, at vi bygget ham denne svarte kuben. Nasjonen, landsdelen og bygda har gitt ham som fortjent: et hjerteskjærende besøkssenter.
Ikke slik med Munch. Han fortjener bedre. Han gav oss alt han eide. Deretter rev kommunen hans hjem, et nydelig sveitserstilshus på Ekely, og siden har det tuslet og gått sånn passe halvhjertet fremover, med økonomisk støtte fra Idemitsu Petroleum og det tyske selskapet Ruhrgas.

Nå stjeler de et museum fra en bydel som identifiserer seg med det, flytter det ned til HAV Eiendom i Bjørvika til et område som ikke trenger det, i konkurranse med en opera som ikke tåler det, og forlanger at vi skal subsidiere investorene i området med et par milliarder kroner mer enn det koster å bygge et førsteklasses Munchmuseum der det hører hjemme – på Tøyen.

Morten W. Krogstad
Kvernfaret 12
0383 OSLO
Tlf.: 22 50 26 95